Et rom som setter fantasien i sving og der flere generasjoner kan føle seg hjemme, ble resultatet da far og datter bygde om og fulgte hjertet. Se det inspirerende soverommet.
Finalist: Helene Astrup
Et cowboy-rom hvor man kan legge seg på senga med bootsa på, hatten slengt på hylla og strået hengende løst ut fra munnviken ble realitet i når jeg tok over huset til min avdøde bestemor.
Garasjen hadde et anneks hvor det var opprinnelig to sengeplasser, men mest brukt som lager. Ved å utnytte annekset bedre, ville vi få mulighet til å invitere venner i helger og ferier. Eller bare leve som cowboyer hele sommeren.
Med opphav fra en gård på Østlandet tuftet på skogbruk, arvtager av seletøy, våpenhåndtering i ung alder, en far med et nedstøvet sagbruk og et kuskinn som har fulgt min mann de siste 20 åra, inspirerte til temaet. Men det var kanskje aller mest et prosjekt som kunne knytte en bestefar med et livslangt forhold til skog og treverk, og to gutter på seks og åtte sammen.
"Et ønske om at to bygutter skal kunne gjenkjenne lukten av nyhugget tømmer, kunne legge merke til det fine spillet i treverk, og kunne føle varmt mykt tre mot sine håndflater akkurat slik som jeg nå elsker det."
Noe av tømmeret er handlet på et lokalt sagbruk. Terje Johansen har sagbruket sitt som en hobby. Han har god kunnskap og leverer høy kvalitet. Det er ekstra spesielt når man vet at tømmeret kommer fra en skog i området rundt feriestedet hvor dette annekset står.
Det finere treverket ble bestilt fra et lokalt sagbruk i nærheten, resten funnet et nedlagt sagbruk et par minutter unna hvor min bestefar hadde produsert hytter på 60- og 70-tallet. Vi startet opp sagene igjen, lette gjennom bunker med plank etter bord som var noenlunde rette.
|
|
Frihåndstegning på ruteark, raske streker med tømmerblyant, høvling med jevne tak ute i sommervarmen, hoggjern som lager perfekte ujevne spor til frontbordene, sag som taktfast deler gammel panel til å bli sengebunn. Et samarbeid mellom en aldrende far og en voksen datter som ønsker tilhørighet til hjembygda igjen.
Resultatet i juni ble et cowboy-rom hvor vi sov, leste, feiret bursdag, lekte og googlet alle spørsmål vi hadde om indianere og cowboyer absolutt hele sommerferien.
Det er blitt et fristed og et rom hvor man kan forandre tid og sted. Noe som kan bestå i mange ti-år og hvor man kan minnes hvem som lagde det. Det handler om tilhørighet til ei bygd man trodde man hatet og et samarbeid mellom generasjoner som viser sin omtanke gjennom å gjøre praktiske prosjekter sammen.
En mulighet for en bestefar å være den som fikk det til å skje. Et spor for etterkommerne.
Om kjærlighet til trevirke, ønske om å bidra, å kunne se barnebarna elske det.
